Tirsdag gikk den årlige julegrantenninga på Trafalgar square av stabelen med påfølgende pjatt og champagne i ambassadens ressidens.Jeg hadde til slutt mannet meg opp til å dra etter timer med tvil om å menge meg inn i en annonym folkemasse med nordmenn og spørrende turister.Vi var seks stykker som startet synkront fra K-hjemmet og dundret avgårde under jorden på det mest terrorfryktede transportmiddelet i siden 7-juli 2005. K-jentene danset lykkelig foran meg og Tannege E fra Bergen som dannet baktroppen. Dette var min første julegrantenning jeg skulle være vitne til i London og som er blitt en stor “happening” hvært år i følge noen her og der.Etter at vi hadde dukket opp fra jordenens indre ble det litt forvirring hvilken vei vi skulle ta, men E førte oss i riktig retning med en tannleges presisjon.Jeg ble hengende litt bak og fabulerte litt om hvordan dette skulle utarte seg. Sissel Kyrkjebø skulle jo synge sammen med oslo gutte Domkirkekor og fine ord skulle sies. Rett før vi var fremme stoppet tre av oss for å ta en matbit. For jeg visste at det å vente på maten på ambassaden kan være en prøvelse hvis man ikke har spist. Siste stopp før Lord Nelson og juletreet møtte vi et par stykker fra kirka. P som han ene heter virket ikke særlig entusiastisk og litt sur og en en traust grumpy møring med snusleppe som egentlig ikke ville være der er ikke noe å kaste bort energi på for å bligjøre. Foran meg åpenbarte Trafalgar Square seg og folk hadde allerede intatt de beste plassene,og gjengen fra k-hjemmet var plutselig oppløst som gelatin i riktig temperert vann. Jeg syntes det var greit for da kunne jeg sulle på egenhånd uten å kjøre solidarisk løp. Oslo Domkirkes guttekor klang bra og like etter hang kanarifugelen Sissel seg på………Vi har hørt det før, vakkert er det iallefall. Etter femten minutter begynte jeg å bli lei og funderte på hvordan jeg skulle komme meg bort til residensen, jeg subbet litt rundt folkemassen, nysjerrige turister strakk hals, barnefamilier trillet poden i seng til toner av norske røtter og ved en fontene sto et nyforelsket par og klinte jula inn! Jeg må innrømme at jeg stakk av før julegrana ble satt i fyr og flamme, skal man liksom klappe når den blir tent?? Huff jeg fikk en flau smak i munnen bare ved tanken. Skal man klappe for at vaktmesteren har klart å koble til strømmen eller i ren nasjoalisme ????Det fikk jeg aldri vite for jeg stakk min kos. I ambassadens residens ble jeg mottat i gangen av tre thailanske damer som hanket inn jakke og skjerf og gav meg en nr lapp. Vel inne hilste jeg på minister S og hans fru enda jeg ser han på jobben hver gang jeg er der. F, en sindig Norlending foreleste for et engelsk par on Norges uavhengighet og paret var veldig interrisert som bare Engelske kan. F forklarte at Norge var en slags “byttehandel” i 1814 fra Danskene til Svenskene og jeg skjøt inn mitt lille metafor om hestehandel ved å si at “vi hadde fortsatt gode tenner og kunne gå noen mil til”. Dette falt tydelig i smak hos de Engelske og jeg følte at jeg hadde gjort en bra jobb utad for Norge. Lengere inne i en av stuene fant jeg en anne kollega (L K fra Trondheim) han sto bare rett opp og ned ved ett av koldtborda uten en mine og jeg skred bort til han, ja for det er det man må gjøre i slike settinger.Man må liksom bare flyte rundt i rommet ubemerket akkurat som min kirurg Mr.Peterson. Denne typen skriding må praktiseres ofte og gjerne helst i fornemme selskap å kunsten er å forsvinne ubemerket før samtalen “dør ut” eller like før den store pinelige tausheten. Vel borte ved min kollega spurte jeg han om “hvorfor dette”??. Hans oppgave var å passe på at ingen forsynte seg av maten før gongongen gikk. Snodig tenkte jeg, men det kom jo en hel bråte med glade nordmenn den kvelden og da kan slikt skje. Den neste jeg histe på var borgermesteren av “The Royal borough of kensington and Chelsea” nemlig vår bydel. Det var en liten kar med rølig sidesveis og noe likt en av skuespilerne i serien “yes Mininster”. En ivrig kar med godt humør og gullmedalje rundt halsen. Borgermesteren her har ikke noe med politikk å gjøre men fungerer mer som en slaks gallionsfigur. Resten av tia jeg var der skred jeg mellom stuene som var fyllt opp med kjente og ukjente fjes og etter et par timer var jeg fornøyd. Jeg tok mitt skjerf og gikk. Utenfor ressidensen slang jeg et par ord med en noe misfornøyd sjåfør. N er ambassadens nye sjåfør, en kar på ca to meter med tattoveringer på knokene på høyre hånd og hyggelig som nissen selv.Han var litt misfornøyd med beskjedene han hadde fått den dagen.Jeg tuslet hjemmover. Noen ganger går Fantomet ut i byen som en vanlig mann, denne gangen gikk han rett hjem og la seg!! Love. lars Jeg tuslet hjemmover. Noen ganger går Fantomet ut i byen som en vanlig mann, denne gangen gikk han rett hjem og la seg!! Love. lars