Det er ikke lett å være uttafor, gitt . På min reise igjennom Norge i sommer og forsåvidt i England også har jeg tenkt mye på hvor likt alt egentlig er blitt. Dette gjelder i høyeste grad bygda jeg kommer ifra og den kan nok repesentere de fleste eksempler jeg kommer med. Spør du en gruppe barn hva de vil bli når de blir store er sjansen for at de sier rørlegger, brannmann, og snekker er minimale. Noen jenter vil nok svare sykepleier men store deler vil si Popstjerner, skuespillere eller advokater. Vi vil vise oss og bli "sett", det er DET som teller. og hevde seg på en eller annen måte er blitt en "sykdom" i disse tider.(disse tider jmf. 1968-200? e.kr) La oss kalle det en lettere forkjølelse. Hvor mange ganger har man ikke overhørt en samtale der to "værdensvante" nordmenn sier "Norge, Pøh bare bensintasjoner og en rundkjøring, bondeland!" Og jo, det er riktig, men hadde de hvært i borte i statene hadde de sett enda flere bensintasjoner og veikryss ,forskjellen er bare at de er MYE større. -Vi vil også ha BYSTATUS!!! Hvorfor? Vi vil ikke føle oss uttafor. Bygda mi er et godt eksempel på det, og spør du meg hvor jeg bor svarer jeg, innerst i sjelen, neida, jeg svarer":inne i den fjorden like ved E6 der du tar av ved bensinstasjonen". Jeg har vokst opp med problemstillinger a.la : Hva skal barnet hete.stryk det siste.Hva skal sentrumsområdet i bygda hete def. : der de fleste butikker ligger tettest. A) Centrum med C eller S B) City, som vel egentlig er litt misforstått engelsk/amerikansk fra publikums side der man også må ta med i regninga at definisjonen var noget uklar. Stedet ble hetende sentrum med s da denne plassen befinner seg i følge CAPLEX: (av lat. centrum. midtpunkt, bykjerne det.el. de politiske partier som rep.mellomstadspunktene) Og vel og bra var det for i følge samme oppslagsværk er City :( forretningssentrum i større by,opprinellig rundt handels og finansstrøket omkring børsen). Og jeg kan endelig avsløre at bygda jeg kommer ifra ikke har noe Børs! katta ut av sekken!! Senest første dag på jobb etter ferien og dette er er helt sant, møtte jeg en nyansatt opprinelig fra løddingen(i nordland) som spurte om hvor jeg var ifra, og da nevnte han denne episoden, jeg lo høyt for jeg hadde luftet dette for kjæresten min i ferien. - Vi vil også være by! Jeg synes nesten det er litt pinlig å bli konfrontert med noe sånt 20 år senere, men heldigvis var jeg godt forberedt og kunne le sammen med min nye kollega, riste på hodet og smatte med et overbærenede skjevt smil. Ja,ja "bygdenorge" kan vi sitte her i London å si med en imperalistisk mine. Men la oss ikke bli for kjepphøy, snart er vi tilbake på samvirkecafeen og forteller skrøner om den gangen vi bodde "ute" til storøye lyttere sultne på værden. -..."det var en kar jeg traff borte på en pub på south bank, prest var han å, han kunne jaggu`meg...osv" Over dær 89`. Jeg husker første engelsktime på gymnaset, der var de ei søt jente som akkurat hadde kommet hjem fra USA som au pair/praktikant, og med et selvsikkert smil og bred amerikansk "accent" sjarmerte og imponerte både elever og lærer. Med sin perfekte uttale og accent brakte hun inn et lite stykke usa inn i klasserommet en trøtt 1te time engelsk en kald høstdag. Og læreren måtte litt stolt fortelle "dette er Line, hun har hvert "over there" et års tid. Og hvær gang vi uttalte noe på engelsk, kom det en liten oppfordring fra læreren til Line om hun kunne uttale det på Amerikansk. Hver gang hun gjorde det fikk læreren et smil om munnen som sa.: ja, barn dette er Autentiske greier, tøft, hva ?.Vi kunne bare drømme om hva Line hadde opplevd, og det første virkelige pust(blanding mellom amerikansk dialekt og jordbærdrops + lipgloss) av at det var noe STORT der ute.Var det virkelig sånn som det var på film....? -Glansbilder 79. Når jeg var liten sånn ca 5-7år, da samlet min storesøster på glansbilder i en slags samlebok.(både gamle fotoalbum og kladdebøker der sidene var brettet vertikalt for å holde på plass bildene) Jeg samlet også litt på lissom. Det var en lur måte for å være med i gjengen, jeg hadde ikke så mange men var nok mere nysjerrig på hva dette var fornoe. Englebildne var spessielt popis. En engel på en sky tenkende med haka på hånda og blikket festet opp svært tenkende. Dette motivet er det som jeg husker klarest. De mest "verdifulle" glansbildene var de som var prydet med eksta glitter, en "ru" følelse når man lot fingerene gli over glitteret. Av og til drysset glitteret av bildet og da sank det liksom i "verdi" når man skulle bytte det bort. To store vanlige bilder mot et utsøkt englebilde var vanlig takst, men det hendte seg at det plutselig kom nye glansbilder inn på "markedet" som vi ikke hadde sett før og da kunne forhandlingene bli tøffere. Elvis 77` Tilbake til det jeg nevnte helt i begynellsen om barn og hva de ville bli. Man ser glansbilder av andres liv og karierer og 15sekunder på skjermen er nok til å gjøre uslettelig intrykk på et barne/ ungdomsinn. Jeg husker mine første år med musikk på TV og plater/kasseter på rommet. Da jeg var ca 5år spillte jeg Elvis på barnerommet. Jeg spillte "are u lonesome tonight" og kunne vel ikke i min villeste fantasi fem sommere gammel forstå hva det handlet om.Men jeg elsket den sangen og det partiet der Elvis "snakker" med sin kjære var mystisk for meg. Hva sa han?? Min løsning var å dikte opp noe samtidig som han snakket. Jeg visste at han nettopp var død og at han betydde noe for folk ,også for foreldrene mine. Så logisk la jeg sammen at det måtte jo han noe med hans død å gjøre. Jo, jeg fant ut at han kommenterte sin egen død, men det var noe mere der som han ville si. Jeg kunne jo ikke forstå dette mystiske språket(Amerikansk) han snakket men jeg var sikker på at det var noe mere. (min første musikkopplevese på engelsk) Før dette hadde jeg snurret "dyrene i hakkebakkeskogen" og "kardemomme by" platene til fliser!!Men jeg hadde bare vage tanker om hva berømmelse var. Min helt "far"! Bestefaren min eller bare "far" som vi kaldte han introduserte meg for en rekke berømtheter av hans generasjon navn som, : Joe louis(bokser), Houndini, chaplin, Jest Baardsen og Titanic.Om disse fortalte han historier så levende at hodet mitt hadde nok med eventyr, i tilegg suplerte han med godnatteventyr godt veiledet av meg med ingredienser etter mitt eget ønske. Eventyrene endte ofte med at jeg sto i senga og dengte trollene i jublel. Men jeg forsto at alle karakterene som "far" hadde fortalt om var noe mer med. Og skulle det vises noe på TV som "far" hadde fortalt om, ja da forstod jeg at dette var noe stort. Bestefaren min likte cowboyfilmer og det koseligste jeg visste var når NRK viste en film når jeg var på besøk hos dem. Da "våknet" liksom "far" og han begynnte å humre. Til alles litt irritasjon satt han ofte og komenterte filmene høyt, men i dag gjør jeg det selv. (kan anbefales, med en medsammensvoren er dette en utrolig underholdingsform) Men Elvis var bare EN bra ting, trehyttebygging, sofadrømming, fjellklatring/u sikkerhet, skjelettgraving, felle snekring, sitte-på-kjøkkenbenken-å-studerematlaging, og overnatte hos bestekompis var alle veldig viktige ting når jeg var liten. Jeg startet med et forsøk på å skrive om noe men endte opp med noe annet ,utrolig hva man finner hvis man tømmer "lekekassa" ut over gulvet. Anyway love Lars.